Her vil du finneutvidet infoskriv om rasen.
Dette tar for seg litt mer enn hva man normalt finner på raseinfo på nettet. 

Det er mange som har truffet rasen på stands på utstillinger, og opplever den da som en meget sosial hund som vil hilse på alt og alle. I originalstandarden til rasen står det følgende: "Courageous, happy, affectionate to owner." Og det er rasen. Dessverre har det under oversettelsen til bl.annet den svenske standarden skjedd en feil, og hos SKK beskrives rasen på følgende måte: "Lancashire heeler är en intelligent hund som också karakteriseras av att vara en ”vara-till-lags-kompis” som älskar människor." Ja, det er en hund som vil være eieren til lags, men, den elsker ikke alle mennesker. Den elsker sine mennesker. Dette er selvsagt individuelt, men, jevnt over har rasen kun interesse av sine eiere, sin flokk. Andre mennesker vil den helst unngå. Merk at den ikke skal være redd eller aggressiv, men, rett og slett ikke ha interesse for å hilse på alle den treffer. Og, den kan da virke unnvikende og ville trekke seg vekk, og det skal den da også få lov til. 

Vi har flere ganger blitt kontaktet av LH eiere som lurer på om det er noe galt med hunden de har, for deres LH løper ikke fremmede mennesker i møte, den vil ikke hilse, den overstrømmer ikke dommeren med logrende hale og masse snutekysser. Og det er helt riktig, den skal ikke gjøre det. Men, pga oversettelsesfeilen (som Svenska Lancashire Heeler Klubben jobber for å få endret), er det dommere som dessverre trekker hunder som ikke "elsker mennesker". 

Så, dersom du ønsker deg en LH pga at den er så sosial og omgjengelig, tenk over det som står skrevet her og vær klar over at det er ikke i rasens natur å elske alle mennesker.

Lancashire Heeler er en aktiv rase. Den har liten kropp, men en veldig stor motor (som oftest). 
Idealhøyde for tisper er 25cm, 30 for hannhunder. Noen steder nevnes vekt, men vekt inngår ikke i standarden da vekten kommer an på så mye. Men, det finnes både større og mindre (gjerne blant tispene), og det er stor variasjon i utseende hos rasen. Den er ikke homogen, og slik det ser ut nå, kan det nok ta tid før den blir det.

All den tid rasen ikke har et homogent eksteriør, kan vekten variere i forhold til lengde, høyde mm. Det viktige er proporsjonene og at hunden ikke er for tynn eller overvektig, noe som selvsagt gjelder for alle hunder. 

Det er i hovedsak en lettlært liten hund, all den tid man finner man motivasjonsfaktoren vel og merke, så kan man komme langt med trening. Vi har ekvipasjer innen rallylydighet, agility, smeller mm. Er i grunnen bare fantasien som setter grenser. Men, man kan ikke sammenligne de med en Schäfer eller en Border Collie som gjør alt for eieren sin. LH'en vil gjerne ha noe ut av det, få noe tilbake. 
Det er også viktig å finne ut hva hunden man har vil fungere med når det kommer til aktiviteter. 
Har man en hund med noe høyt stressnivå, er det beste å la den jobbe med aktiviteter hvor den får brukt hjernen. Eksplosive sporter som flyball eller agility vil for slike hunder fort føre til at de får enda mer stress. Så viktig å kjenne sin hund.
Nå er det også kommet en ny hundesport: Hoopers. Den er ikke mye utbredt i Norge, men det er en hundesport det er verd å ta en titt på. 

Rasen er i hovedsak veldig flokkorientert, og liker å holde flokken sin samlet. 
Men selv om den er familieorientert, velger den seg ofte én person i husholdet som den knytter seg ekstra til.
Det er også individer som har litt mer «terrier» i seg og kan fort finne på å utforske litt på egen pote, og også stikke av gårde etter dyr om de får ferten av disse.

Noen elsker alt og alle, mens andre kun foretrekker familien og vil helst ikke ha noe så mye med fremmede å gjøre. 
Men, de skal ikke være aggressive. Ei heller engstelige. Men, man skal være klar over at dette ikke er en rase man skaffer seg dersom man ser for seg en hund som vil ønske alle som kommer på besøk hjertelig velkomne. Noen kan være slik, men hovedregelen er at de ikke er sånn. Dette står også i standarden, med at den skal være trofast og hengiven ovenfor sin eier.

De fungerer også med barn, men de "kommuniserer" langt bedre med voksne, og foretrekker som regel de voksne i familien. 
Dette kan nok bunne i at rasen er så vár på språk og fort kan reagere på språk som for dem er unormalt, slik som barn gjerne har før de har utviklet kroppskontroll. Dette er selvsagt individuelt. F.eks klemming og det å bli løftet og bært på av barn er det svært få heelere som liker (svært få hunder generelt liker dette).

Det er også viktig å huske på når man anskaffer en heeler og man har barn, at rasens opprinnelse er å drive kyr og å holde gården fri for skadedyr. Dette betyr at det ligger i rasens natur å f.eks nippe i hælene, det er slik de driver kyrne. Og, også at de kan stikke avgårde og fange skadedyr som mus, rotter og kaniner. Blir heeleren ivrig, er det kjapt at de nipper i beina til folk. Man kan selvsagt jobbe med dette, men det ligger innebygget i rasen, og instinkter har en tendens til å trumfe læring.

Her ser du en heeler i arbeid med kyr: Kudriveren












Rent helsemessig er rasen forholdsvis frisk.
Oppdrettere DNA tester for PLL (primær linseluksasjon), CEA (collie eye anomaly) og PL (patella luksasjon). Noen HD og AD røntger. 
I Finland røntger de mer enn her i Norge, der røntger de også ryggen. De sjekker i grunnen det meste i Finland, enten det er faktisk behov for det eller ikke. Men de bruker også hunder med HD i avl, og enn så lenge har man ikke kunnet trekke noe konklusjon på arveligheten innen disse linjene. (De benytter selvsagt kun hunder som ikke har mén av HD.) Dette er noe man også ser i raser hvor man i mange år har HD røntget, den røde tråden er vanskelig å få tak i, og det diskuteres fortsatt mye om det er arv eller miljø. Men, det man vet er jo at en hund som er disponert for HD via genene, kan utvikle HD ved f.eks overvekt, feil trening/belastning mm.

Så har vi tilfeller av SUS (short ulna syndrom), dette ser vi hos hunder hvor ulna vokser saktere enn radius. I hovedsak har alle innen rasen kort ulna, dette da rasen er regnet som dvergvekstrase , og felles for disse er kort ulna i varierende grad. Det er viktig å merke seg forskjellen på SU (short ulna) og SUS (short ulna syndrom). De med syndrom vil diagnostiseres på grunnlag av lengde på ulna, samt at de ofte vil bli halt.

CECS (canine epileptoid cramping syndrome)/ paroxysmal gluten-sensitive dyskinesia (PGSD) har vi også tilfeller av, men stort sett finnes det grei oversikt over hvilke linjer man finner dette på, og man unngår å bruke individer som er rammet i avl.

Mentalt skal rasen være bra, unntak finnes selvsagt. Man ønsker ikke redde og engstelige individer, ei heller aggressive. 
Vi ser dessverre noe samkjønnsaggressjon hos enkelte hunder/linjer. Dette er heller ikke ønskelig. Rasen skal kunne fungere i flokk, bøndene hadde gjerne flere hunder som samarbeidet både med å holde gården fri for skadedyr og å holde orden på kyrne.

Det er også viktig å skille mellom reservasjon og det å være redd.
Heeleren skal elske sin eier, men den skal nødvendigvis ikke være noe «allemannseie». 
Noen heelere liker å bruke lang tid på å utforske og sjekke ut nye mennesker, andre er rett på, mens noen igjen ikke har noe form for interesse av nye mennesker. Det er også en rase som i hovedsak trives best utenfor hektisk by-miljø, og som kanskje ikke vil synes at turer på caféer ol sammen med eieren er det helt store. Selvsagt er dette også individuelt.

Noen har mer jaktinstinkt enn andre, noe man bør ha i bakhodet dersom man bor på steder hvor det er vilt.

Rasen har også mye lyd, noe som man bør ta med i betraktningen dersom man bor i leilighet.

©Mei Alucinor